Blir høner forkjølet?

Veterinærinstituttet får ofte telefoner fra eiere av hobbyfjørfe om at fuglene deres har fått en forkjølelse, og de lurer på hvordan de kan behandles.

Høner får ikke forkjølelse, men kan få luftveisinfeksjoner.

Som oftest viser det seg at hønene er rammet av sykdommene Infeksiøs laryngotrakeitt (ILT) og Infeksiøs bronkitt (IB) Disse er såkalt Aog B- sjukdommer, der A-sjukdommer står for svært alvorlig smittsomme sykdommer, mens B-sjukdommer ansees som alvorlige sjukdommer hvor systematisk bekjempelse er påkrevd.

Slike sjukdommer i hobbyfjørfe kan smitte de kommersielle fjørfeflokker og gi dramatiske konsekvenser ved at det blir nødvendig å slakte ned hele besetninger. Infeksiøs bronkitt er svært smittsomt og vi har sett minst to tilfeller i de siste fem årene hvor man har kunnet spore utbrudd av IB hos kommersielle verpehøner tilbake til en hobbyflokk lokalisert i nærheten.

Har du mistanke om luftveisinfeksjon, kontakt Mattilsynet. Når en har sporet smittekilden ved ILT-utbrudd, har man sett at handel med smittebærende høner uten synlige symptomer og deltakelse i utstillinger, er vanlige smitteårsaker.

Av den grunn er det spesielt problematisk at vi mangler oversikt over importen av hobbyfjørfe fra andre land. I følge representanter fra hobbyfjørfeklubber, foregår det import av dyr og rugeegg fra både Sverige, Danmark og Tyskland. 

 Import av fjørfe som er vaksinert mot ILT og IB kan, i motsetning til det mange tror, ta med seg slik smitte. Det er nemlig slik at vaksinen beskytter dyrene fra å utvikle sjukdommen, men de beskytter ikke mot smitte.

Når det gjelder rugeegg fra vaksinerte dyr, bærer disse antistoffer for en stund som gjør det vanskelig å skille mellom dem og dyr som er blitt utsatt for smitte.

Skal man importere dyr bør de derfor ikke være vaksinert, men heller ha en attest fra veterinær på at de smittefri. ILT-viruset er et herpesvirus, og i likhet med andre herpesvirusinfeksjoner - tenk munnsår hos mennesker – oppstår det ofte latente infeksjoner.

Det vil si at ei høne kan bli smittet, for så å bli frisk igjen, men at den fortsatt er bærer av viruset. Viruset gjemmer seg da i nerver.

Blir høna utsatt for stress, f.eks. ved utstilling eller flytting, kan den begynner å skille ut viruset igjen. Vårt råd er derfor å tenke på å unngå smitte og få en veterinærattest når du kjøper eller selger dyr .

Kilde : Bruce David - Fagansvalig fjørfehelse . Veterinærinstituttet .

Smittsom hønselammelse er en form for lymfecellekreft forårsaket av et herpesvirus .Det finnes i to hovedformer : Den klassiske lammelsen , der kreftcellene først og fremst finnes i nerver og gir lammelser og den nyere organformen med kreft i flere indre organer .

Ved nerveformen ser en typiske symptomer med lammelser av bein / vingen .Ved sistnevnte formen finner en gjerne døde dyr uten forutgående lammelsessymptomer .

Det finnes også former av lammelsen som gir hud eller øyeforandringer , men disse formene er forholdsvis sjeldne å oppdage . Lammelsen synes da gjerne i øyet hvor øyefargen på iris endres og dyret blir blind som resultat av svulster inni selve øyet .

Nerveformen er vanlig forkommende i hobbyflokker .

Viruset er vidt utbredt .

Diagnosen blir stilt ved obduksjon a selvdøde dyr og en finner da fortykkede nerver ved lammelsesformen og svulstforandringer i organformen .

Ved organgformen kan det være vanskelig å skille denne og det man finner ved Leukose ( ligner forvekslingsvis på E - vitaminmangel så vær obs på forskjellen i symptomene på dem ).

Jo tidligere kyllingen kommer i kontakt med viruset jo større mengder virus kyllingen blir utsatt for , desto større er risikoen for at det utvikler seg sykdom .

Sykdommen trenger tid for å utvikle seg og gir vanligvis problemer ved 12 -30 ukers alder .Virus blir skilt ut i store mengder fra infiserte dyr , i særlig grad hus/ fjærstøv fra fjørfolliklene .

Viruset er motstandsdyktig og holder seg smittefarlig i svært lang tid .

Som for andre virus sykdommer finnes det ingen behandling for Mareks sykdom . Det finnes vaksine som brukes i det komersielle holde av verpehøns .

Er det stadfestet smittsomhønselammelse i en flokk hvor dyrene har overlevd lammelsen kan det ikke tilføres eller selges dyr fra . 

Det vil igjen utløste sykdom hos dyr som fra før ikke er rammet av lammelse .

Kilde : Fagsenteret for fjørfe .

Aviær influensa forårsakes av influensavirus A og rammer en rekke fuglearter, inkludert fjørfe.


Aviær influensa er en A-sykdom og forekomst av eller mistanke om aviær influensa skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.Aviær influensa kan ramme en rekke fuglearter, inkludert fjørfe. 


Smittestoff og smitteveier
Aviær influensa forårsakes av aviært influensavirus A, tilhørende virusfamilien Orthomyxoviridae.
Influensa A-virus deles in i subtyper på grunnlag av to overflateproteiner (hemagglutinin og neuraminidase). Det finnes 16 varianter av hemagglutinin (H1 - H16) og 9 varianter av neuraminidase (N1 - N9). I sin alvorlige form kalles sykdommen hos fjørfe høypatogen aviær influensa (HPAI) (tidligere kalt hønsepest (fowl plague)). Det er virus av subtype H5 og H7 som kan forårsake HPAI.
Det finnes også en variant av aviær influensa med et mildt sykdomsforløp; lavpatogen aviær influensa (LPAI). LPAI-virus av subtypene H5 og H7 kan, når de får sirkulere i fjørfeflokker, mutere og bli HPAI-virus.
Virusarvestoffet, som består av 8 gensegmenter, forandrer seg hyppig, dels gjennom mutasjoner i arvematerialet, men også ved utveksling av genmateriale mellom ulike subtyper, såkalt reassortering. Dette er av stor betydning for virusets gjenkjenning og smitte av målcellene hos vertsorganismen.
Viruset er ikke spesielt motstandsdyktig og inaktiveres relativt lett av desinfeksjonsmidler dersom viruspartiklene ikke er beskyttet av for eksempel organisk materiale.
Den viktigste smittekilden for LPAI-virus til fjørfe er friske smittebærende viltlevende fugler, og i særlig grad unge andefugler under høsttrekket. Disse ville fuglene er ofte bærere av influensa A virus av ulike subtyper, og i noen tilfeller også subtypene H5 eller H7. De fleste av disse virustypene er lite sykdomsfremkallende for både ville fugler, fjørfe og mennesker.

Nye utbrudd av alvorlig fugleinfluensa i fjørfeflokker ser imidlertid ut til å kunne oppstå ved mutasjoner i lavpatogene stammer av subtype H5 eller H7 som har fått sirkulere i fjørfeflokker. Det er også mye som tyder på at HPAI-virus kan smitte direkte fra villfugl til fjørfe.
Særlig høy risiko for smitte fra ville fugler er det når fjørfeflokker holdes utendørs, eller når dyra får drikkevann fra innsjøer med mye villfugl. 
Når sykdommen først er etablert i fjørfeflokker er den ekstremt smittsom. Influensavirus skilles ut i store mengder med avføringen, og viktigste smitteveg fra infiserte fjørfebesetninger til nye besetninger er via direkte og indirekte kontakt. Eksempler på hyppig forekommende indirekte kontakt mellom fjørfebesetninger som utgjør en smitterisiko i denne sammenhengen er persontrafikk, livdyrtransporter, fôrtransporter og utstyr som tas inn i besetningene i forbindelse med slakting.

Sykdomstegn og diagnostikk
Ved HPAI hos fjørfe ser man ofte raskt inntredende høy dødelighet uten forutgående symptomer.
Man kan også se betydelig fall i eggproduksjon, kraftig nedsatt allmenntilstand og raskt økende dødelighet, luftvegssymptomer eller sentralnervøse symptomer. Dødeligheten kan være opp mot 100 % avhengig av virusets virulens, dyreart, dyrenes alder og motstandskraft. Symptomene er betydelig mildere hos ender og gjess enn hos kalkun og høns. Inkubasjonstiden er kort, vanligvis fra 1 til 3 dager.

Ved LPAI hos fjørfe kan infeksjonen forløpe uten symptomer. I noen tilfeller ser man imidlertid nedsatt allmenntilstand, nedsatt fôropptak, nedgang i eggproduksjonen og milde luftvegssymptomer. Dårlig miljø og andre infeksjoner forsterker symptomene. Kalkuner utvikler gjerne alvorligere symptomer enn høns ved LPAI, og dødeligheten hos kalkun kan også ved denne formen være klart merkbar.

Ved HPAI kan omfanget av patologiske forandringer på grunn av det raske forløpet være svært begrenset, eventuelt kan man finne ødemer, blødninger og nekroser i flere organer. Ødem og blødninger i huden har forekommet i noen utbrudd.
Ved LPAI kan man se mild til mer uttalt betennelse i øvre luftveger, eventuelt også i lunger og luftsekker.

Smitte til mennesker
I enkelte, helt spesielle tilfeller har aviær influensa (influensa A subtype H5 eller H7) smittet til mennesker. Under et utbrudd på fjørfe i Nederland (H7N7) døde en veterinær som var involvert i sykdomsbekjempelsen. Under dette utbruddet ble 83 andre også smittet, men disse fikk kun øyebetennelse eller andre milde symptomer.

I 1997 ble 18 personer smittet fra høns av H5N1 i Hong Kong, og 6 av disse døde. Selv om HPAI (subtype H5N1) nå er utbredt hos fugl i en rekke land, spesielt i Asia, har viruset så langt ikke utviklet seg til å smitte effektivt mellom mennesker.

Det er i første rekke influensa A-virus subtype H1 og H3, som altså ikke er de samme subtypene som forårsaker aviær influensa, som i dag sirkulerer hos mennesker og forårsaker årlige influensautbrudd. I nyere tid har det vært tre pandemier hos mennesker; i 1918 (Spanskesyken - subtype H1), i 1957 (Asia-syken - subtype H2), og i 1968 (Hong Kong syken - subtype H3). 

Serologiske undersøkelser foretatt i ettertid på blodprøver tatt fra mennesker før 1918, har vist at infeksjoner med både H2 og H3 hadde forekommet tidligere i humane populasjoner.
Les mer om aviær influensa hos menneske hos Folkehelseinstituttet

Diagnostikk
For å stille diagnosen må man isolere virus fra indre organer eller svelg- og endetarmssvabre fra nylig infiserte dyr.

Virus påvises med molekylærbiologiske teknikker eller kan dyrkes på embryonerte hønseegg. Differensiering mellom HPAI-virus og LPAI-virus skjer ved poding på forsøksdyr eller ved sekvensundersøkelse av deler av hemagglutinin-genet.

Antistoffpåvisning i serum ved hjelp av hemagglutinasjons-inhibisjonstest er ofte av stor verdi, men ved HPAI er ofte sykdomsforløpet så kort at dyrene ikke rekker å gi antistoffrespons. 

​Spesielt finkefugler kan være utsatt for Salmonella .

Salmonellose hos småfugl forårsakes av en bestemt serotype (variant) av bakterien Salmonella Typhimurium. Sjukdommen opptrer på fôringsplasser om vinteren.

Smitteoverføring skjer via fôr/fôringsbrett som er forurenset med avføring fra sjuke eller smittebærende fugler.

Andre dyr og mennesker kan smittes gjennom kontakt med sjuke/døde fugler, eller fugleavføring.


Smittestoff og smitteveier
 Salmonellabakterier kan forekomme i tarmen til både dyr og mennesker. Det er beskrevet mer enn 2500 ulike serotyper (varianter) av salmonella. Bakteriene er årsak til mage-tarmsjukdom (salmonellose), og skilles ut i avføringen.

Det finnes også friske smittebærere som skiller ut bakterien uten å vise tegn på sjukdom. Smitten overføres gjennom inntak av vann, fôr eller matvarer som er forurenset av smitteholdig avføring.   
Salmonellose hos småfugl forårsakes av en bestemt serotype av Salmonella Typhimurium.

Sjukdommen observeres på fôringsplasser om vinteren, og rammer fortrinnsvis finkefugler. Smitten er trolig permanent til stede i småfuglpopulasjonen, i form av friske smittebærere.

Smitteoverføringen skjer via fôr som er forurenset med avføring fra sjuke, eller smittebærende, fugler. 
Salmonella-smitta småfugler kan også overføre smitten til andre dyr og mennesker. Katter og hunder kan smittes dersom de fanger sjuke fugler på fôringsplassen, og unger ved at de får i seg smitteholdig fugleavføring fra bakken.

Småfugl kan også introdusere salmonellasmitte i næringsmiddelbedrifter og fôrlager/driftsbygninger for husdyr.

Forekomst
Salmonellose-utbrudd på fôringsplasser for småfugl har regelmessig vært påvist her i landet siden 1960-tallet. Sjukdommen opptrer over hele landet, men forekomsten varierer fra år til år.

Sjukdommen hos dyr
Ved sjukdomsutbrudd ses sjuke eller døde småfugler ved fôringsplassen. Sjuke fugler bruser med fjærene og virker dorske og trege. De dør ofte av blodforgiftning etter et sjukdomsforløp på en til to dager.
Husdyr eller kjæledyr som smittes fra sjuke eller smittebærende småfugler vil kunne utvikle diaresjukdom. Infeksjonen kan være dødelig.  

Diagnostikk
 Diagnosen stilles gjennom obduksjon og bakteriologisk undersøkelse av døde fugler.

Forebygging og kontroll
 Fôringsplasser for småfugl kan fungere som en effektiv smitteoverføringsplass for salmonellabakterier. Det bør brukes hengende fôringsinnretninger som fôringssylindere med sittepinner, meisboller eller liknende for å hindre at fôret blir forurenset med fugleavføring.

Fôringsbrett hvor fuglene kan sitte i matfatet bør unngås. Også bakken under fôringsinnretningene vil være forurenset med avføring, og særlig finkefugler, som i stor grad sitter og spiser på bakken, vil være utsatt for smitteoverføring.

Ved sjukdomsutbrudd kan det være fornuftig å flytte fôringsplassen, eventuelt stenge ned fôringen i noen uker. 

For å unngå smitte til mennesker er det viktig å unngå kontakt med fugleavføring. Barn er spesielt utsatt, og bør ikke leke i umiddelbar nærhet til fôringsplassene. Sjuke fugler må ikke tas i pleie, og døde fugler må fjernes på forsvarlig måte.

Det anbefales bruk av plastpose som vrenges rundt fuglen. Videre er det viktig med grundig såpevask etter all håndtering av død fugl og etter stell av fôringsinnretninger.

Katter og hunder bør holdes unna fôringsplassene, særlig i forbindelse med sjukdomsutbrudd.
Funn av salmonella hos småfugl og andre dyr er meldepliktig og skal rapporteres til Mattilsynet. Les mer om salmonella hos Mattilsynet.

Også kalt CRD (Cronic Respiratory Disease), MG, PPLO (pleuropneumonialike organism) infeksjon,
 stress-sykdom (en form for mycoplasma).
(Samme sykdom kalles hos kalkuner for "infectious sinusitis")
 B-Sykdom i Norge ( meldepliktig)
 Denne sykdommen er vanlig verden over, først og fremst om vinteren, Sykdommen angriper luftveiene, noen ganger hele kroppen.
 Inkubasjonstiden er 6 til 21 dager.

Utvikling; kronisk, langsom spredning, varer lengst i kaldt vær.
 SYMPTOMER: I broilere, 3-8 uker gamle: redusert matinntak, langsom vekst
I større eller fullvoksne fugler: ingen symptomer, eller vantrivsel, hosting, snøfting, gurgling, ralling
, oppsvulmet ansikt, snørr, litt utstående fjær, utflod i øynene,
 pipende stemme, nedsatt verping, noen ganger mørknet hode, nedsatt appetitt, vekttap, gulaktig avføring.

 Nesten alle i flokken blir smittet
 Dødeligheten er vanligvis lav, unntatt hos unge fugler
 Funn ved disseksjon: tykk puss i nese og svelg, osteaktig materie i lungene
, fortykninger i hjerteposen, gjennomsiktig film som dekker leveren
 Sykdommen minner om andre luftveissykdommer (infectious coryza, cholera, infectious bronchitis, Newcastle)
, med unntak av at CRD spres langsommere enn disse
 Diagnose stilles på bakgrunn av flokkens historie (årstid, alder, mulig kontakt med smittebærere),
 symptomer (luftveislidelse, vekttap, nedsatt verping), disseksjonsfunn, laborativ identifikasjon av bakterier.
 Årsak til sykdommen er Mycoplasma gallisepticum bakterien, ofte fulgt av Escheria coli og/eller et retrovirus;
 ses ofte i samband med kolera, IB, IC, Newcastle, følger ofte etter vaksinasjon mot IB eller Newcastle
 Smitteveier: Sykdommen smitter gjennom kontakt med infiserte fugler eller fugler som er smittebærere,
 ved å puste inn smittet støv, fra oppdrettere med rugeegg, via skotøy osv .
 En må forsøke å unngå sykdommen ved at en skaffer seg dyr fra en sykdomsfri flokk, minimaliserer stress
 forårsaket av plutselige værendringer, endret føde, avkjøling, trekk, for liten plass, transport,
 utstilling, ormekur, vaksinering, støv, ammoniakkgass eller vaksinasjon.

Etter utbrudd må en gjøre rent og desinfisere hønsehus og la det stå tomt noen uker.
 Behandling for sykdommen finnes ikke.

Tylosin (Tylan) eller erythromycin (Gallimycin) vil redusere dødsraten,
 men de som overlever blir smittebærere. 
 Det er ingen kjent risiko for mennesker i forbindelse med denne sykdommen .

​Infeksiøs laryngotrakeitt (ILT) er en smittsom luftveissykdom hos fjørfe, som er endemisk i mange land. I Norge er det hovedsakelig hobbyflokker som er berørt. Sykdommen er en gruppe A-sykdom og er en del av Nasjonalt overvåking og kontroll-program (NOK) i Norge. ILT gir ikke sykdom hos menneske.

Smittestoff og smitteveier
ILT er forårsaket av et alfaherpesvirus (ILTV), som er et kappekledt DNA-virus. Viruset blir lett inaktivert med vanlige desinfeksjonsmidler. Ulike ILT virusstammer har svært varierende evne til å forårsake sykdom (virulens). Latente ILTV-infeksjoner oppstår som ved alle andre herpesvirusinfeksjoner.

Forekomst
Norden anses å ha vært fritt for sjukdommen frem til 1990-tallet. ILT ble sett i Danmark for første gang i 1993 og har siden da vært diagnostisert i 4-19 små frittgående kyllingflokker hvert år.

I Sverige ble det første ILT utbrudd oppdaget i Dalarna i 1996 og har siden det hatt 5-10 utbrudd i bakgårdsflokker hvert år.

Etter rasehønsutstillinger forekommer hvert år utbrudd som kan spores tilbake til utstilte individer eller kyllinger kjøpt på showet.

I Norge ble det første utbruddet diagnostisert i Eidsvoll 1998. En rekke utbrudd i 1998 og 1999 fulgte etter dette.

I 2003 har det vist seg ILT i noe titalls flokker i Norge. Ved epidemiologiske undersøkelser i både Sverige og Norge så man at handel med infiserte symptomfrie transportør og deltakelse i utstillinger å være vanlige årsak til smitte. Et bekreftet tilfelle av ILT har blitt sett i en økologisk eggproduksjon i Sverige.

Kliniske symptomer
Syke fugler får dyspné med hoste og rallelyder i luftveiene. De står med åpent nebb, lukkede øynene og utstrakt hals, og prøver å puste. De hoster høylydt opp blodig sårvæske og rister på hodet. Interiøret kan bli tilsølt med blodig eksudat. Mildere former for ILT gir en svak luftveisinfeksjon og konjunktivitt (hornhinnebetennelse) med hovne øyne. Appetitten er redusert og eggproduksjonen går ned i flokken.

Morbiditet og dødelighet
Morbiditeten er ofte høy i en flokk som ikke er tidligere smittet. Dødeligheten kan være høy, 50-70% er rapportert, men det vanligste er 10-20% dødelighet. Utbruddet kan vare i 2-6 uker på grunn langsom diffusjon.

Sykdomsforandringer
Typiske forandringer sees i strupehodet og luftrøret med en hemorragisk betennelse i slimhinnene og blodig eksudat i lumen. Selvdøde fugler har ofte en plugg av pseudomembran / fibrinopurulent eksudat, som fører til kvelning. I mildere utbrudd bare sees catarrhal konjunktivitt og bihulebetennelse.
På mikroskopisk undersøkelse, kan man i den akutte fasen av infeksjonen se intranucleære inklusjonslegemer og syncytia av epitelceller i luftrøret. Disse inklusjonslegemene er patognomoniske for sykdommen. Hvis man ikke får fugler i akutt infeksjon til undersøkelse kan man gå glipp av disse inklusjonene. Man kan lage utstryk fra luftrøret på objektglass, fiksere og farge, for raskt å se etter disse endringene.

Diagnostikk
Obduksjon av flere fugler kan føre til en rask og pålitelig diagnose av akutt syke fugler, ved funn av de endringene som er beskrevet ovenfor. Ved immunhistokjemisk undersøkelse kan man påvise viralt antigen i utstryk.
Påvisning av virus i elektronmikroskopet (EM) er en alternativ diagnostisk metode, men ikke så vanlig i rutinediagnostikk.
Serologisk undersøkelse av blod eller egg for å identifisere den smittsomme agens. En indirekte ELISA brukes til dette formålet.
Virusisolasjonstest er laget ved hjelp av primære cellekulturer eller embryonerte kylling egg.
PCR-teknologien kan også brukes til å oppdage virus i luftrøret.

Forebygging og kontroll
Sykdommen er en gruppe A-sykdom og forekomst av eller mistanke om slike sykdommer må rapporteres umiddelbart til Mattilsynet. ILT er en del av Nasjonalt overvåking og kontroll-programmet i Norge, ved serologisk testing av fjørfe og import.
I mange land forebygges ILT i endemiske områder gjennom vaksinasjon (levende vaksine). I Skandinavia har vi stolt på strenge hygieneregler for å beskytte kommersielle fjørfe flokker fra smitte fra hobbyflokker. Hobby industrien kunne forebygge sykdommen med helseprogrammer for å hindre spredning av smitte via handel og utstillinger, men de har ikke klart å bli enige om et slikt program. Fordi infeksjonen ikke er overført til eggene, er det tryggere å kjøpe befruktede egg i stedet for levende fugler.
ILT gir ikke sykdom hos menneske.

Hva gjør Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet utfører serologisk undersøkelse av blod for å identifisere antistoffer mot ILT-viruset. Positive prøver sendes til et referanselaboratorium i England, Weybrigde, for bekreftelse med nøytralisasjonstest. Obduksjon av affiserte dyr ved Veterinærinstituttet brukes for å bekrefte diagnosen

Newcastle disease er en svært alvorlig fjørfesykdom som skyldes infeksjon med et paramyxovirus.
Aviært paramyxovirus av serotype 1 kan forårsake infeksjon av varierende alvorlighetsgrad hos de fleste fuglearter. Det finnes både lite patogene (sykdomsfremkallende) og svært patogene varianter av viruset. Et virusisolats patogenitet for høns bestemmes ved å pode forsøkskyllinger med virus. Sykdom hos fugler forårsaket av paramyxovirus-1 med patogenitetsindeks på 0,7 eller mer på en skala fra 0 til 2 defineres som Newcastle disease. Dersom virusets patogenitet er lavere enn dette defineres sykdommen som paramyxovirus-1-infeksjon.

Utbredelse og betydning
På verdensbasis har Newcastle disease vært den mest tapsbringende alvorlige smittsomme sykdommen i fjørfeproduksjonen over lang tid. I Norge har vi bare hatt utbrudd av Newcastle disease en gang på fjørfe. Dette var i en besetning med konsumegghøner på Finnøy i 1996.
På 70-tallet oppsto det en ny variant av paramyxovirus-1 på duer. Denne virusvarianten fikk raskt stor utbredelse, og man antar at spredningen oppstod via brevdueflyvinger, utstillinger og handel med duer. Fortsatt er det årlig flere utbrudd av paramyxovirus-1 infeksjon på duer i Europa. Sommeren 2004 oppsto det to tilfeller av Newcastle disease på fjørfe i Sverige og ett tilfelle på kalkun i Finland. Viruset har også blitt spredt til viltlevende duepopulasjoner. I Norge hadde vi ett tilfelle av klinisk sykdom i dueslag i 1984, og man fant antistoffer mot paramyxovirus-1 i flere dueslag. I 2003 ble Newcastle disease diagnostisert hos raseduer i Buskerud. I Danmark ble det høsten 2005 registrert utbrudd av Newcastle disease i en ikke-vaksinert besetning med avlsdyr av slaktekyllingtype. Vinteren 2005 oppsto det tre tilfeller av Newcastle disease hos fjørfe i Sverige; to i Östergötland og en i Skåne, og i 2009 et tilfelle i en flokk med slaktekyllingforeldredyr i Skåne.

Symptomer
Paramyxovirus-1 angriper luftveiene, tarmkanalen og nervesystemet. Symptomene kan variere svært mye. Virustype og dyrenes alder er blant de faktorene som har betydning. Høy dødelighet, nedsatt allmenntilstand, symptomer fra luftveiene, redusert eggproduksjon og diaré og nervøse symptomer er vanlig ved Newcastle disease. Infeksjon med milde stammer av paramyxovirus-1 kan forløpe uten symptomer. Ved infeksjon med paramyxovirus-1 hos duer har sentralnervøse symptomer og diaré sammen med nedsatt allmenntilstand vært de vanligste symptomene. Tiden fra dyra smittes til symptomer opptrer er typisk 5 til 6 dager, men kan variere fra 2 til 15 dager.

Smittespredning
Smittede dyr skiller ut virus i store mengder i avføring, men også via luftveiene. Infeksjonen er svært smittsom og dyr, personer og gjenstander som kommer i kontakt med smittede dyr kan derfor spre paramyxovirus-1. I noen tilfeller har viruset også vært spredt over korte avstander via luft. Viltlevende fuglearter kan være smittebærende.

Diagnostikk
Diagnostisering av Newcastle disease/paramyxovirus-1 infeksjon kan skje ved viruspåvisning ved dyrking og/eller ved hjelp av molekylærbiologiske metoder. Hos fjørfe og i dueslag der man ikke har vaksinert, kan også antistoffpåvisning i blodprøver være til hjelp i sykdomsutredningen. Diagnosen Newcastle disease kan bare stilles etter virusisolering og patogenitetsbestemmelse av virusisolat.

Bekjempelse og forebyggelse
Newcastle disease er en såkalt gruppe A-sykdom. Paramyxovirus-1 infeksjon hos duer som ikke er Newcastle disease, er B-sykdom. Bekjempelsen av begge sykdomsformer er regulert i lover og forskrifter (se www.mattilsynet.no). Vaksinasjon gir beskyttelse mot sykdommen. Det er i Norge påbudt med vaksinasjon av duer som skal delta i utstilling, i konkurranse og treningsflyvning. Det er forbudt å vaksinere andre fuglearter mot Newcastle disease/paramyxovirus-1 i Norge. Danmark startet, som det første landet i Norden, vaksinasjon mot Newcastle disease i kommersielle fjørfebesetninger og hobbybesetninger i 2005.

Risiko for smitte til menneske
Paramyxovirus-1 fra fugl gir ikke sykdom hos menneske, men personer som ved uhell har blitt utsatt for infisert materiale i viruslaboratorier har i enkelte tilfeller fått kortvarig øyebetennelse eller influensalignende symptomer

​Bakteriene Salmonella Gallinarum og Salmonella Pullorum gir alvorlig sykdom hos hønsefugler. Eggstokkene angripes, og smitten overføres gjennom egget.
Infeksjon med Salmonella Pullorum gir ”hvit kyllingdiaré” som medfører dårlige klekkeresultater og høy kyllingdødelighet. Hvit kyllingdiaré ble første gang diagnostisert i Norge i 1929 og var et betydelig problem i det kommersielle fjørfeholdet i Norge fram til 1950-tallet. I årene fra 1947 til 1955 ble andelen kyllingbesetninger med hvit kyllingdiaré redusert fra 33 % til 0 % som en følge av obligatorisk prøvetaking og avliving av smittede flokker.
Det har så langt en har kunnet bringe på det rene ikke vært rapportert om denne sykdommen hos høns i Norge mellom 1959 og 2003. Det norske kommersielle fjørfeholdet var av de helt første i verden som ble frie for sykdommen. I 2003 påviste Veterinærinstituttet hvit kyllingdiaré på en kylling fra hobbyhønsbesetning med diaré og økt dødelighet de første leveukene. Salmonella Pullorum ble igjen påvist i 2005, denne gangen hos ei voksen høne fra en hobbybesetning. Infeksjon med Salmonella Gallinarum gir i tillegg til hvit kyllingdiaré hønsetyfus, en alvorlig sepsistilstand først og fremst hos voksne dyr.

Smittestoff og mottakelige arter
Hvit kyllingdiaré forårsakes av infeksjon med bakteriene Salmonella Pullorum og Salmonella Gallinarum. En rekke fuglearter kan infiseres, men naturlig forekommende hvit kyllingdiaré er svært sjelden hos andre arter enn høns, kalkun og fasan.

Symptomer
Salmonella Pullorum gir først og fremst sykdom hos unge kyllinger. Bakterien kan overføres fra høna til rugeegget, og dersom en høy andel egg er infisert, vil klekkeresultatene være dårlige, eventuelt vil man finne mange sterkt svekkede dyr like etter klekking. Dersom færre egg er infisert, vil sykdommen gjerne bli merkbar først ved 5 til 10 dagers alder og ha størst omfang i andre og tredje leveuke. Syke kyllinger virker nedstemte, henger med vingene og har diaré. Anstrengt respirasjon kan også være et framtredende symptom. Dødeligheten kan bli høy, men denne varierer fra det ubetydelige og helt opp til 100 %. Etter en gjennomgått infeksjon kan de overlevende kyllingene virke svekket, og en viss andel av dyra vil forbli smittebærere til opp i voksen alder.

Obduksjonsfunn
Ved et svært akutt forløp vil det være få spesifikke funn ved obduksjon av kyllinger som er døde av hvit kylligdiaré. Hos dyr med et lengre sykdomsforløp vil man kunne finne spredte, lyse knuter i leveren, bukhinnebetennelse, blindtarmsbetennelse, manglende oppsuging av plommen og plommesekkbetennelse. I noen tilfeller vil man finne lyse, svultstaktige knuter i lungene, i hjertet og kråsveggen. Noen kyllinger kan også få leddbetennelse, særlig i haseleddene. På voksne dyr vil man kunne finne eggstokkbetennelse. Ved histologisk undersøkelse ser man multifokal, nekrotiserende eller pyogranulomatøs betennelse i affiserte organer.

Diagnose
Diagnosen hvit kyllingdiaré stilles ved bakteriedyrking og påvisning av Salmonella Pullorum. Videre er påvisning av serumantistoffer mot bakterien i agglutinasjonstester svært nyttig i diagnostikk av sykdomsutbrudd og ikke minst i flokkundersøkelser for påvisning av friske smittebærere. En må imidlertid være oppmerksom på at også andre salmonella-arter kan gi positive serologiske resultater.

Smittespredning
Ved hvit kyllingdiaré er det i tillegg til syke kyllinger de friske voksne smittebærerne som er den viktigste smittekilden. Disse kan smitte dyr de går sammen med, miljøet og ikke minst eget avkom. Salmonella Pullorum kan finnes i hønas eggstokk over lang tid og overføres gjennom egget til avkommet. Videre er avkom smittet via egget en viktig smittekilde for sine kullsøsken.
Viltlevende fugler kan være bærere av bakterien og er derfor en mulig smittekilde for fjørfe.Salmonella-bakterier kan overleve lenge i miljøet. Det kreves en svært systematisk og grundig vask og desinfeksjon for å sanere lokaliteter etter sykdomsutbrudd.

Bekjempelse
Behandling av sykdommen er ikke aktuelt, men en systematisk bekjempelse er helt nødvendig for å hindre spredning. Infiserte fjørfeflokker bør derfor avlives. Bekjempelsen av Salmonella Pullorumbaserer seg på at avlsdyr holdes frie for bakterien for å hindre overføring via egg. Videre må en ha tilstrekkelige hygienebarrierer for å sikre seg mot annen smitteoverføring. Hvit kyllingdiaré er som andre salmonellainfeksjoner klassifisert som en meldepliktig B-sykdom etter husdyrloven med tilhørende forskrifter. Mattilsynet har ansvar for å iverksette tiltak for å begrense smittespredningen ved utbrudd av sykdommen. Det ville være svært alvorlig for fjørfenæringa om Salmonella Pullorum ble introdusert i kommersielle fjørfeflokker igjen. Risikoen for at dette skal skje er imidlertid svært liten dersom man følger de vanlige hygienetiltakene i fjørfenæringa.

Risiko for smitte til menneske
Salmonella Pullorum er særskilt tilpasset hønsefugler, og har kun ved sporadiske tilfeller smittet og gitt forbigående diaré hos menneske. Infeksjonsdosen er høy, slik at det normalt er svært begrenset risiko for sykdom hos menneske når man har utbrudd av hvit kyllingdiaré i fjørfeflokker

Infeksiøs bronkitt (IB) er en svært smittsom luftveisinfeksjon hos høns, som i tillegg til luftveissymptomer gir produksjonsforstyrrelser hos verpende høner.
Sykdommen har stor økonomisk betydning for det kommersielle hønseholdet selv i land som anvender vaksinasjonsprogram for å kontrollere sykdommen.

Utbredelse og betydning
Høns regnes som den eneste fjørfearten som er mottakelig for sykdommen, selv om det er noe usikkerhet knyttet til spørsmålet om liknende virus hos fasan kan affisere høns. Infeksiøs bronkitt forekommer over hele verden. Viruset har blitt påvist flere ganger hos hobbyfjørfe i Norge. Sverige hadde flere utbrudd av IB i 1990-tallet. Som et resultat av disse utbruddene begynte man i 1997 å vaksinere mot IB. I Norden for øvrig er IB relativt vanlig i Danmark, men uvanlig i Finland. IB har ingen kjent betydning for folkehelsa.

Symptomer
Infeksiøst bronkittviruset angriper luftveiene i mottakelige dyr av alle aldrer og kan gi luftveissymptomer som nysing, økt neseflod og svullent hode (bihulebetennelse), samt nedsatt allmenntilstand. Dødeligheten kan være forøkt blant unge kyllinger, mens ukompliserte infeksjoner hos unghøner og voksne høner gir liten eller ingen dødelighet. Sekundære bakterielle infeksjoner kan derimot resultere i en betydelig økt dødelighet.
Smitte hos flokker med verpende høner kan vise seg som en kraftig fall i eggproduksjon. Verpeprosenten kan bli mer enn halvert, og man kan se egg med ujevne, skjøre skall og tyntflytende eggehvite. Det kan ta fire til seks uker før produksjonen tar seg opp igjen. Nyreskader som følge av IB infeksjon er ikke ukjent og kan gi dårlige produksjonsresultater, særlig hos slaktekylling.
Tiden fra dyret smittes til symptomer opptrer er typisk 18 til 36 timer.

Smittespredning
Smittede dyr skiller ut virus via luftveiene og via avføring en til tre dager etter de blir smittet. Utskilling av viruset kan fortsette flere uker etter de kliniske symptomene opphører og viruset kan finnes i tarmen opptil flere måneder. Infeksiøst bronkittvirus spres ikke via egget, men overflaten av egget kan være kontaminert. IB spres svært raskt i en flokk. Både luftbåren smitte, spredning med avføring og infiserte høns, samt spredning med vektorer (personer, utstyr) antas å ha betydning for smittespredning mellom flokker.
Sykdommen er vidt utbredt blant hobbyfjørfe, som gjør dem til en mulig smittekilde. I Norge er hobbyhøns sannsynligvis det viktigste smittereservoaret.

Diagnostikk
Diagnostisering av infeksjon med Infeksiøst bronkittviruset kan skje ved viruspåvisning ved dyrking og/eller ved hjelp av molekylærbiologiske metoder. Antistoffpåvisning i blodprøver med flere forskjellige metoder er også aktuelt.

Bekjempelse og forebyggelse
Infeksiøs bronkitt er en såkalt gruppe B-sykdom i Norge. Bekjempelsen er derfor regulert i lover og forskrifter som forvaltes av Mattilsynet.
IB forebygges i dag ved generelle smitteforebyggende tiltak i hønsebesetninger. Smitteskjerming mot hobbyfjørfe er viktige i denne sammenhengen. Vaksinasjon er så langt ikke tatt i bruk i Norge, da sykdommen opptrer sjelden hos kommersielle høns, og vaksinasjon ikke er uten bivirkninger. Dersom man starter med vaksinasjon, er det nødvendig å bruke levende, svekka virus. Viruset finnes dessuten i mange varianter, noe som kan kreve bruk av flere vaksinetyper

Kalkbeinsmidd hos fasaner og andre hønsefugler.

Kalkbein får hønsefugler ved at de får et middangrep på tær, fot og løp;dvs. den fjærløse delen av beinet. Kalkbeinsmidden( Knemidocoptes mutans) lever under skjellene på fuglenes bein. De livnærer seg av blod og vevsvæske som de suger fra verten.

Dette medfører ikke bare tap av væske, blod og næring, men også kløe, smerte og irritasjon.

Under beinskjellene vil det hopes opp avføring og restavfall fra middene i tillegg til en betennelsesreaksjon hos fuglene. Skjellene vil sprenges i fra beinet. Resultatet ser vi i tørr, fortykket hud.

Du må ikke prøve å fjerne denne. Da vil skjell og hud falle av sammen og tilbake er blødende og smertefulle sår.

Fasanene smittes som regel ved direkte kontakt mellom fugler eller via vagler, transportkasser, redskaper etc.

Behandling:
Jeg har lest om en del hokkus-pokkus behandlinger i ulike tidsskrifter. Jeg kan ikke si at jeg har noen tro på slikt. Ofte skal man blande både tjære og diesel med salve og smøre det på beina til fasanene. Kan ikke forstå at dette kan være mindre hudirriterende enn midden.

Derimot  har jeg god erfaring med injeksjon av veterinærpreparater beregnet til annen middinfeksjon hos husdyr. Disse går like fint til fasaner og andre hønsefugler.

Jeg bruker selv Ivomec inj.(Ivermectin) og dosering er 0,2 mg/kg. Også Dectomax(Doramectin) går med samme dosering.

Denne behandlingen gjøres av veterinær.

Behandlingen må gjentas etter 14 dager for å eliminere midder som var uklekte egg ved første behandling. Hvis ikke dette gjøres, er man snart like langt.

I tillegg bør man også smøre beina forsiktig med en vegetabilsk husholningsolje som Soya- eller olivenolje. Dette hjelper til og mykner opp hud og skjell, samtidig som det kveler noe av midden. Denne oljen er ikke nok til å fjerne midden helt.

Slik olje er heller ikke farlig eller irriterende for huden.

Etter noen uker når ny hud har blitt dannet under middkakene, vil disse falle av og beina er igjen uten midd og kløe.

Har du noen fugler som sitter med slike bein, så se å få dem behandlet. Tenk å sitte med konstant kløe på beina!

Kilde : Veterinær Johan R Ness .

To andre problem på denne tiden er fjørplukking og kannibalisme hos fjærfe. Fjærplukking kan fort utvikle seg til kannibalisme da fjærplukking ofte gjør at det kommer blod der fjærene blir plukket av og hønene får smaken på blod.

Det er lettere å forebygge fjærplukking og kannibalisme enn å kurere. Gode forhold for kyllingene fra første dag, det vil si varme, sand, mat, drikke og ikke minst god plass til hvert enkelt dyr og noe som aktiviserer dem. Det kan være så enkelt som revet gulrot, en brødskive, litt gress eller annet grønt.

Oppdager man fjærplukking er første oppgave å prøve å finne det dyret som klukker på de andre, det er ofte det men finest fjærdrakt, og fjerne det fra flokken.

Så kan det være fordel å flytte dyrene til en ny plass og gi dem masse å gjøre… kålrot i en trå fra taket, en matte eller to på bakken i luftegården som blir flyttet av og til slik at mark og annet snadder kommer til syne for hønene. Man ser at for noen raser er det et større problem enn hos andre.

Kilde : Nrff .

Nå er sommeren her og med dem kommer det som regel en stor oppblomstring av utøy på fjærfe og andre dyr. Hønselus får de fleste hønsegårder besøk av og kan være vanskelig å bli kvitt. Har man stort angrep av lus vil man ofte se hønene være veldig urolige gå hvileløst rundt og klø seg ofte eller stå rolig liksom litt oppgitte med halen nedover mot bakken og tidvis klø seg under halen. Det er rundt kloakken man ser lusene lettest men de kan være vanskelige å se da de ligner små gressfrø som fort forsvinner under fjærene når man leter etter dem. Men eggene er ikke noe problem å se, de ligger som drueklaser på fjørpennen helt inn mot huden, hvite og nokså harde. De kan også forekomme på andre plasser som under vingene og i nakken/hode på dyret. Har man fått mye lus kan det også gå utover eggleggingen da almen tilstanden på dyrene blir dårligere.. .  Hønene prøver selv å bli kvitt lusene ved å ta sandbad og åpne fjærene for solen men dette er ofte ikke nok så de fleste hønse-eiere prøver å hjelpe hønene med å bli kvitt dem. Hønselusen kan kun leve på selve dyret og smitter kun ved direkte kontakt dyrene mellom. Man kan også se i en flokk med høner at noen dyr er helt uten utøy mens andre er stekt angrepet. Har man hane i flokken og han har lus har han som regel smittet alle hønene han parrer/trør med lus. 

I tillegg til vanlig hønselus er det den røde hønselusen , rød hønsemidd som den også kalles, som man ofte opplever på denne tiden. Denne lever av hønenes blod og lever i kriker og kroker og spekker i hønsehuset og kommer frem og kryper på dyret for å suge blod når de kjenner varmen fra dyrene når de setter seg på vaglen. Rød hønsemidd kan man derfor ikke se på dyrene fordi de ligger gjemt når dyrene ikke er i hønsehuset. Har man stort utbrudd kan man se at dyrene blir lysere i kammen og slappe da de mister en del blod, små kyllinger kan dø i løpet av kort tid. For å kontrollere om man har denne typet utøy kan man ta er hvit papir og «dra» i kroker og sprekker og se om det kommer blod på dem når middene blir knust. I noen tilfeller kan man kjenne at middene angriper en selv når man kommer inn i hønsehuset, man begynner å klø og føle det er «noe som ikke stemmer». Disse middene kan bli på mennesker i noen få timer for så å dø.