Vår første kunnskap om genene får vi fra en østerisk munk ved navn Gregor Mendel som allerede i 1901 utgav vitenskapelige avhandlinger om gener og overføring av dem fra foreldre til avkom .

Gjennombruddet i selve forståelsen av nedarvingen av egenskapene kom i 1953 .Da publiserte forskerne Watson og Crick et arbeid som viste oppbyggingen av DNA- molekylet .

Dette la et nytt grunnlag for avlsarbeidet både for planter og dyr og åpnet nye muligheter for genetisk forskning og fremgang .

Her kommer noen spesielle forhold ved nedarvings mekanismen hos fjærfe ..

* Høns har 39 par kromosomer ,kalkun og and har 40 par og gås har 41 par .

* Hos patterdyr er hanndyra det heterogamiske kjønnet ( XY ) ,det vil si at de tokjønnskromosomene er ulike .Hunndyra er da det homogamiske kjønnet (XX ) ,med to like kjønnskromosomer .

Av en eller annen grunn har dette blitt omvendt hos fugler . Her er  hannen det homogamiske kjønnet (ZZ) og hunnen det heterogamiske kjønnet (ZW) . ( ZZ og ZW er vanlige betegnelser hos fugler og motsvarer da XX og XY hos pattedyr ) .

* Hos  høns har Z- kromosomet spesielt stor betydning .Det er det femte største kromosomet ,og fra litteraturen kjenner en til at det forekommer 16 forskjellige kjønnsbundne egenskaper hos høns .Det vil si at Z- kromosomet er en viktig bærer av genetisk informasjon .Det er ikke kjent at W- kromosomet inneholder tilsvarende genetisk informasjon .

Egenskapene som skyldes få genpar med relativt klare effekter og er lite påvirket av miljøet ,blir kalt kvaliktative egeneskaper ,mens egenskaper som påvirket av mange genpar hvor hvert enkelt har relativt liten effekt ,blir kalt kvantitative egenskaper .De fleste av husdyras produksjonsegenskaper kommer i denne siste kategorien .

Egenskaper på kvalitative egenskaper hos fjærfe er fjærfarge ,kamformer ,blodtyper ,noen sykdommer og defekter .

Felles for disse egenskapene er at en ut fra foreldrenes utseende ,oftest uttrykt som individets framtoning eller fenotype ,kan si noe om hvordan avkommet kommer til å bli .

Som nevnt kan Z- kromosomene hos høns være bærere av genetisk informasjon på samme måte som de øvrige kromosomene ( autosomene). Dette har blitt utnyttet i en praktiske fjærfeavlen .

Det er spesielt virkningen av to kjønnsbundne gener som har blitt utnyttet .

*TVERRSTRIPEFAKTOREN (B)

* FAKTOREN FOR SEIN FJÆRANSETTELSE .

På grunn av fargen på fjær og bein ,samt av fjærfrembruddet ,kan en for enkelte raser og krysninger se forskjell på hane og høne kyllinger like etter at de er klekt .

En forutsetning for å kunne planlegge og gjennomføre et godt avlsarbeid er å ha inngående kunnskap om de egenskaper som skal eventuelt forbedres gjennom avl .

For oversiktens skyld er det hensiktsmessig å omtale hver for seg de egenskapene som har betydning for eggproduksjon .

EGGPRODUKSJONS EGENSKAPER .

* Alder ved kjønnsmodning .

* Antall egg .

* Eggvekt .

* Eggkvalitet .

* Kroppsvekt ( levende vekt ) .

* Forutnyttelse .

* Levedyktighet / sykdomsreseistens .

* Reproduksjonsevne .

Egenskapen alder ved kjønnsmodning måles som antall dager fra kyllingen klekkes til unghøna legger sitt første egg .Denne egenskapen blir også kalt oppverpingsalder . .Et biologisk år er tiden fra kjønnsmodning til siste egg blir lagt før mytingen skjer .

Som regel er det slik at jo tidligere en unghøne blir kjønnsmoden ,desto lengre vil det biologiske år bli , og desto flere egg vil høna ha mulighet for å verpe før mytingen skjer .

Gjennomsnittlige alder for kjønnsmodning på lette verperaser er rundt 140 dager ,for mellomstore raser 140-150 og for tunge raser 170-180 dager . Den viktigste miljøfaktoren som påvirker denne egenskapen er lengden på lysdagen og variasjoner i den .

Verping og antall egg vil være bestemt av i første rekke tre faktorer .

A : Når høna begynner å verpe ( alder ved kjønnsmodning ).

B : Hvor intensiv verpinga er gjennom året.

C : Utholdenhet i produksjon . ( i gjennomsnitt produserer ei høne i overkant av 300 egg iløpet av et år ). Dette gjelder våre verperaser ..

Når det kommer til de forskjellige rasene er det variabelt hvor mye verpepauser og rugelyst inntrer og dette spiller inn på antall egg lagt iløpet av et år . Ved nøye seleksjon ( utvelgelse ) kan disse egenskapene forsvinne hvis ønskelig .

EGGVEKT .

Vekten på første egg lagt er ca 75 % av normal eggvekt som oppnås etter 60-70 egg er lagt ,dette er igjen avhengig  blant annet av klekketidspunkt og kjønnsmodning .( Gjennomsnittlig eggvekt på verperaser er 60-63 gram pr egg )

EGGKVALITET .

Eggkvaliteten omfatter flere egenskaper ved egget som alle kan påvirkes gjennom avl og seleksjon .

De viktigste ytre egenskapene er skallstyrke ,eggform og skallfarge ,og de viktigste indre egenskapene er hvitekonsistens ,blod og kjøttflekker i egget og det relative forholdet mellom hvite og plomme .Av disse er skallkvaliteten den viktigste ..

Egg er det eneste husdyrproduktet som blir produsert "ferdig pakket" . Det er derfor viktig at "innpaktningen er best mulig .

Når en kvantiativ egenskap måles enten som antall egg ,kg ´kraftfor pr kg egg,prosent dødlighet eller på annen måte gir dette uttrykk for dyrets fremtonings-preg eller fenotype .

Denne fenotypen er da et uttrykk for summen av dyrets arv og miljø , det vil si summen av dyrets arveanlegg for egenskapen og det miljøet som virker inn på egenskapen .Dette blir i alvslæren uttrykt som : P ( fenotypen) = G (genotypen ) + E ( miljøet ).

 P ( FENOTYPE) = G (GENOTYPE) + E ( MILJØ).

Miljøkomponenten (E) kan være positiv eller negativ i forhold til gjennomsnittet for den populasjon dyret tilhører , og den kan gi uttrykk for tilfeldige miljøvariasjoner ,f.eks registreringsfeil , eller den kan gi uttrykk for systematiske miljøvariasjoner som dyrets alder ,tidspunkt da registring ble tatt osv .

Disse miljøvariasjonene kan en gi langt på vei ta hensyn til gjennom f.eks gjentatte målinger ,eller ved ulike typer korgeringer .

I fjærfeavl byr det sjelden på store problemer å korrigere for systematiske miljøvariasjoner .Blant annet fordi alle dyra i en besetning vanligvis oppholder seg under svært like miljøbetingelser når det kommer til foring ,stell og inneklima .

Et fundamentalt talluttrykk i avlslæren er arvbarheten ( h2). Denne parameteren uttrykker den andelen av den fenotypiske variasjon som skyldes arv .

En vurdering av et dyrs avlsverdi kan baseres på fenotypen til dyret selv , til anene til slektninger i sideledd ( hel og halvsøsken )og på grunnlag av avkommets fenotype.

Det som i første rekke bestemmer valget av utvalgsmetode er formeringsevnen og hvor stor  arvbarheten for egenskapen er .

Lav arvbarhet og stor formeringsevne slik tilfellet vanligvis er for fjærfe ,tilsier at det legges stor vekt på hel og halvsøsken-opplysningene sammenliknet med dyrets egne prestsjoner .

Ved inviduell seleksjon eller masse seleksjon tar en bare hensyn til til dyrets egne prestasjonen og en velger de individene som har den beste fenotypen som foreldre til neste generasjon .

Denne seleksjonsmetoden gir gode resultater når arvbarheten er høy ,slik som f.eks for slaktekylling hvor den viktigste egenskapen er rask tilvekst ,har høy arvbarhet og kan i tillegg registreres på begge kjønn.

 Seleksjon på grunnlag av hel- halvsøsken ,familieseleksjon er spesielt effektiv når arvbarheten er lav og det er store søskengrupper .

Det er vanligvis denne situasjonen som forekommer hos fjærfe .Helsøsken grupper er oftest på 5-8 individer og halvsøsken gruppene er på vanligvis 50 individer og mer .

I prinsippet skiller en mellom tre ulike avlsmetoder innen fjærfeavl .

* Reinavl , som er sammenparing av dyr som hører til samme rase eller linje ( populasjon ) .

* Innavl , som er sammenparing av dyr som hører til samme rase eller linje men som er mer i slekt enn gjennosnitt for rasen eller linjen .

* Kryssningsavl ,som er sammenparing av dyr som hører til forskjellige raser eller linjer .

Reinavl og delvis innavl har lenge vært praktisert i fjærfeavlen i likhet med husdyravlen forøvrig . Men det spesielle er at disse avlsmetodene benyttes i dag utelukkende som et forstadium eller utgangspunkt for den avlsmetoden som er helt dominerende i dag , nemlig kryssningsavl ,eller hybrid avl som er den mest vanlige benevnelsen ..innenfor den komersielle fjærfeproduksjonen idag .

Rein-avl og delvis innavl er den mest utbredte avlsmetoden innenfor hobbyfjærfe hold idag .

Dødelige gener

Et resultat av innavl kan være konsentrasjon av dødelige gener eller arveegenskaper. Det er snakk om ressessive (vikende) gener som viser seg når to dyr med samme arvemateriale settes sammen i avl.

Flere dødelige gener er bundet opp til særskilte raser.
En måte å unngå effektene av disse genene, er å unngå å avle på nært beslektede dyr.

Eller omvendt; kontrollert avl av beslektede dyr, for å finne fram til og dermed unngå de dyrene som er bærere av genet.

Chabos bærer et gen som er knyttet til egenskapen korte ben. Dersom ei høne som er bærer av dette genet, får kyllinger med en hane som er bærer av det samme genet, så vil 1/4 av kyllingene dø i løpet av den første uka av rugetida.

New Hampshire er bærer av et dødelig gen som forårsaker at kyllingene dør den 20. og den 21. dagen i rugeperioden. Tegn på dette er krokete nebb, kort overnebb og vinger og forkortede leggmuskler.

Sølvgrå Dorking er bærer av et dødelig gen som forårsaker død på den 9. dagen i rugeperioden.. Fostrene har korte nakker og korte nebb.

Barnevelder kan bære med seg et gen kalt "Donald Duck syndromet". Det innebærer at øvre del av nebbet krøller seg oppover, nedre del krøller seg nedover, og døden inntreffer i de siste dagene av rugeperioden.

Medfødt "skjelving" kan skyldes et dødelig gen som er funnet hos mange raser, blant andre Ancona, Plymouth Rock, Rhode Island Red, hvite Italienere og hvite Wyandotte.

Kyllingne klekkes, men kan ikke kontrollere nakkemusklene, slik at hodet faller til siden når de prøver å stå. De greier verken å spise eller å drikke, og dør ganske snart.

Hos Svart Minorka forekommer et dødelig gen som kommer til syne ved korte ben med ekstra tær. 

Rhode Island Red; korte ben, vinger og nebb.

Hvite Italienere; korte ben og papegøyenebb.

Hvite Wyandotte; tidlig fosterdød.Det finnes flere dødelige gener enn det som er nevnt her.

To gener som ikke er dødelige, men som gir redusert klekkeevne, er krøllbefjæring og haleløshet.