Mange førstegangs hønseeiere oppdager endel ting med sine fjørfe og mange ganger kan slike oppdagelser virke skremmende når man ikke vet hva som er naturlig og hva som er sykdom / skade .

Det skal du aldri være flau over .

Innenfor dyreverden er det så mye spennende å lære og forstå hvordan dyrets organer virker og hvor de sitter i dyrekroppen er en fin ting å få med seg .

Da unngår du å sitte med mange spørsmål og en veterinær kan hjelpe deg raskere hvis du har litt av denne kunnskapen med deg . 😉

Jeg vil forklare her hva hvilke organer vi oftest stifter bekjentskap med når det kommer til fjørfe .

Hodet hos fjørfe bærer et utvalg av fargerike ,fjærløse utvekster som sender signaler til samme og motsatt kjønn .her er noen betegnelser på noen slike utvekster .

* Kam = hudfold på toppen av hodet .

*Hakelapp = Hudfold som henger ned fra  undernebbet på hver side av hodet .

*Øreskive = Hudfold under den ytre øreåpningen på hver side av hodet .

*Ricti = Trekantet hudfold i munnviken på hver side av hodet .

* Pannelapp = Snabelaktig utvekst mellom øyne og nesebor ( kalkun )

* Karunkler = Små utvekster på hodet og den øverste delen av halsen ( Kalkun ) .

Størrelsen på disse varierer mellom arter ,kjønn og individer og er til en viss grad styrt av kjønnshormoner .

Disse huddannelsene har som regel en økning av fettvevsinnoldet i underhuden ,noe som presser de øverste hudlagene utover .

I tillegg er lærhuden en del fortykket .Felles for alle er en svært rik blodtilførsel som tillater høy blodgjennomstrømning og gir utvekstene en kraftig rødfarge . 

Nebbet er sterkt forhornet og  har et høyt innhold av kalsiumsalter og andre mineraler som finnes i forbeinet vev . Dette gjør nebbet mye hardere enn en vanlig forhornet klo .

Nebbvevet er og resten av vevet under er sammenvokst med kjevebeinet no som gjør nebbet svært sterkt . Hos høns og andre fugler utsettes ikke nebbet for særlig slitasje og kan da bli forvokst .

Sidene av nebbet er utstyrt med en rekke følere( reseptorer ) som registrere smerte og fysisk kontakt .

Det er ikke lov i Norge å utføre nebbamputasjon ( fjerne tuppen / deler av nebbet ) da det gir dyret som utettes for dette smerter så det er forbudt ved lov .

Slike ingrep kan / gi et midlertidig vektap i ca 6 uker og kan frata dyret mulighet til å ta opp frø og lignende fra underlaget .

Det er også konstatert av dyret kan få kroniske smerter etter et slikt ingrep . Ved forvokst nebb skal eventuell sliping / pussing utføres av en kompetent person .

Søk hjelp hos veterinær hvis du selv som dyreeier har for liten erfaring til slik nebbjustering . 

I forbindelse med nesehulen finnes det på hver side et lukket lufthulerom foran øynene . Dette er  bihulen ( sinus infraobilalis) .

I motsetning til hos patte dyr hvor bihulene ligger i selve knoklene ,ligger fuglenes bihuler like under huden .

Dette betyr bl.annet at betennelse i nesehulen og bihulene kan vise seg foran øynene .

En slik betennelse kan lett spre seg til øynene . I nesehulen ligger luktesansen og her foregår filtrering av innåndet luft , temperaturregulering og vannkonservering .

Deler av slimhinnene i nesehulen er utstyrt med lukteceller som sender nervetråder direkte til hjernen . Nesehuleoverflaten er også økt betraktelig i forhold av forskjellige sett av bladformede knokler som er dekket med slimhinne . Disse fanger opp partikler i lufta og forsterker luktecellenes egenskap  . Høns har med andre ord svært god luktesans .

Når utåndngslufta passerer over disse flatene ,er den mettet med kroppsvann . Neseslimhinnen suger da opp ca 70 % av dette og dermed  minsker tapet av kroppsvann ved pusting .

Det samme gjelder for å beholde kroppsvarme når det er nødvendig . Den kalde innåndingslufta blir varmet opp og utåndingslufta kjølt ned , og den gir dermed sin varme tilbake til kroppen  .

Fuglene har ikke svettekjertler og er da avhengig av fordampning av kroppsvann fra de slimhinnekledde flatene i nesehulen for temperaturregulering .De peser da for å kvitte seg med varme 

Kroa hos høns er i realiteten en utposning på hønas hals ,denne posen brukes til å samle overskuddfor i og kan dermed bli ganske stor .

Ofte så synes kroa godt når den er full og huden er tynn så innholdet kjennes godt når man tar på den . Kroa fylles gjerne opp om kvelden før høna går til ro eller hvis høna tilbys noe ekstra godt .

Dette er helt normalt og selv småkyllinger har slik full kro fra det første de spiser . Kroa er da en " reserve" som høna samler maten sin i og fylles kun når kråsen ( muskelmagen ) er full fra før  . Kroa kan bli tilstoppet eller gå sur som vi sier .

Dette er et fenomen som opptrer noen ganger hos et voksent individ . Ved tilstoppet kro skal man gi dyret først muligheten til å fordøye innholdet og må da stå isolert fra andre flokkmedlemmer og tilbys kun vann neste 12 timer .

Hvis problemet forsatt er tilstede etter 12 timer kan man forsiktig tilføre 2-3 spiseskjeer matolje gjennom hønas nebb for så å gi oljen tid til å gjøre jobben med å få innholdet videre i fordøyelses systemet .

Er det forsatt stillstand etter ytterligere ventetid kan man forsiktig holde dyret noe fremoverlent og prøve å massere innholdet ut via dyrets nebb .Dette må gjøres med forsiktighet slik at høna ikke kveles under tømmingen av kroa .

Ofte forårsaker vi denne tilstanden selv ved å tilby grovfor av forskjellige typer( silogras , mye brød , store mengder korn / frø  osv )  og hønene skjønner ikke alltid når de har fått i seg nok mengde av foret  eller rett å slett ikke har nok slimproduksjon til å gjennomfukte foret og det "setter seg fast " .

Klukkhøner er litt ekstra utsatt  for tilstoppet kro da de spiser sjeldent og mye iløpet av rugedøgnene .

Sur kro er en annen tilstand som kan opptre og det er i hovedsak mageveske( fra krås og kjertelmage/ den bløte mage ) som komme inn i kroa og dermed kan forårsake en betennelse ( oppblomstring av bakterier som setter igang en gjæringsprosess i kroa og betennelsen innfiserer hele kroa.Tilstanden endrer kroas " vegger" slik at de hovner opp.

Sur kro kjennes godt da kroa kjennes " deigete " ut samtidig som hønas utåndingsluft via nebbet lukter vondt ( skikkelig vond og sur lukt , lukten forårsakes av oppblomstringen av bakterier )  .

Samme prosedyre anbefales her men her vil jeg anbefale for eksempel en nøytral yoghurt, Zoolac osv som man gir en liten mengde av  , og på dette viset greier å tilføre melkesyrebakterier til kroa og betennelsen vil da gå tilbake av seg selv ( en sur kro SKAL IKKE TØMMES ,da det er stor fare for å forårsake ytterligere skader hos dyret  .

Høna må få ro de nærmeste 12 timer og kun tilbud om reint vann .

Viktig ! Ved disse to tilstandene skal man alltid se  tilstanden an en periode og aldri tømme kroa unødvendig . Tømming av kroa medfører en stor belastning for dyret som behandles .

Kråsen er hønas muskelmage  og det er den som fordøyer foret høna får i seg . For at kråsen skal fungere er det viktig at høna får i seg litt kro stein av noe slag .

Går hønene fritt i utegård eller frittgående plukker de selv passende stein til kråsen ( kråsen er hønas " tenner" ) og finmaler føden høna har spist . Går hønene inne må de tilføres stein noe man kan kjøpe på sin lokale mølle , eller benytte seg av grov sand eller stein du samler inn ute .

Krostein behøver høna påfyll av ca 1 gang pr måned .

Får hønene kun kraftfor er kro stein unødvendig da dette kraftoret allerede er finfordelt slik at det fordøyes lett . Det er svært sjeldent at fjørfe har problemer med kråsen .

Høns har to eggledere men kun en eggleder utvikles fullt ut når høna går inn i oppverpings perioden . Dette er en stressende tid for unghøna og mange opplever å plutselig at unghøna kan ligge død .. uten noen åpenbar grunn . Høner kan dø av påkjenningen på grunn av høyt stressnivå i tillegg til et høyt hormonnivå hos dyret .

Det kan godt være stresset i en flokk med en viril pågående hane , høy dyretetthet osv som kan lede til brå død hos unghøns i denne perioden .

I dette stadiet i oppverpingperioden skjer det store forandringer i hønas eggstokk såvel som store hormonelle forandringer . Iløpet av 10 døgn vokser eggcellene fra 6 mm til 40 mm og det samles store mengder plommestoff .Plommestoffet blir produsert i leveren og fraktet via blodet til eggstokken hvor det suges opp av eggcellene  .

I og med at det skjer stor endringer hos høna i denne perioden blir da egglederen hos noen individer svekket og blir da mottakelige for bakterieinfeksjon i  hønas kloakk ( hanen er ofte med å spre infeksjonen da han parer flere høner  og på den måten kan overføre bakterien til flere høner så hanefar må settes for seg selv en stund  ).Dette utvikler da seg igjen til egglederbetennelse .

Egglederbetennelse kan lett gjennkjennes ved at høna legger unormale egg og i mange tilfeller legger høna en egglignende masse som inneholder bakteriemasse og ødelagt vev fra hønas eggleder .

Høner som overlever betennelsen vil aldri legge normale egg og vil derfor ikke være et produktivt individ .

Hønas eggleder vil være preget av store skader etter betennelsestilsanden . Finner du med andre ord slike merkelige egg så må individet spores og gi en human avliving til det beste for dyret (dette er det som anbefales av veterinær ) .

Imidlertid ... hvis du finner dyret/dyrene tidlig i sykdomsperioden kan det være mulig å  behandle dem med et bredspektret antibiotika og bekjempe infeksjonen som gir betennelse hos dyret .

Testiklene ligger på samme sted som eggstokkene hos høna , i øverste del av bukhulen like bak lungene .De er bønneformet og de er omtrent like store .

I umoden tilstand har testiklene en gulaktig farge på grunn av høyt fettinnhold , men etter kjønnsmodning blir de hvite på grunn av utviklingen av de lyse sædcellekjertlene .

Sædcellene blir produsert i sterkt ,sammenkrøllete  rørformede sædganger som inneholder støtteceller ( Sertoiceller ) og sædstamceller ( spermatogonier ) .

Sædcellene er resultatet av aktiv celledeling av stamcellene . Spermiene blir etter omfattende omdanning fraktet inn i testiklenes utførselssystem .

Tesikkelen inneholder også en type celler ( Leydigceller ) som lager og skiller ut det hannlige kjønnshormonet testosteron .

UTFØRSELSGANG .

Den første delen av utførselssystemet er bitesikkelen .Bitestikkelen ligger på ryggsiden . Den er et relativt enkelt sammenkrøllet rør som ligger inntil overflaten av testikkelen .

I bitesikkelen munner sædgangene ut . Sædlereden er sammenkrøllet og blir tykkere på vei ut mot kloakken på grunn av økt innhold av musklatur .

Den trenger gjennom kloakkveggen og munner ut på en liten vorteformet dannelse ( papill ) i miderste del av kloakken ( proctodeum ) og to svampaktige områder vev som under paring blir fylt med væske  .Denne væsken inneholder så sædceller og renner inn i hønas kloakk .

Umiddelbart bak åpningen til kloakklommen har hanen en klump kompakt vev ( ca 1 cm langt )  som skiller ut hvitt skummende stoff under paring . Skummet hjelper sædcellene videre inn i hønas kloakk .

Vagina er den bakerste delen av utførselsgangen hos høna . Hos høna har denne en stor S formet fasong på grunn av et kraftig , muskuløst krøs ( oppheng ) .

Dette kraftige muskellaget gjør vagina til det tykkeste delen av utførselsgangen . Vagina inneholder ingen kjertler og bidrar ikke til eggets dannelse .

Den er kun et rør som frakter egget til kloakken i forbindels med legging . Hos høna er oppholdet her normalt bare noen sekunder . Dersom høna blir skremt idet den skal verpe , kan egget oppholde seg her lenger . Langt foran i vagina er det noen små groper i veggen ( sædlommer ) .

Her blir sædceller oppbevart etter paring . Lvetiden på sædceller i disse gropene er fra 7-14 dager hos høna  ( hos kalkun opptil 21 dager ) . Befruktningen av egget må skje øverst i eggledertrakten .

Naturen har da sørget for at de sædcellene som blir oppbevart i sædlomma etter paring blir sendt i små porsjoner til rett tid i forhold til eggløsning .

Sædcellene utstyrt med en hale som gir en viss egenbevegelse og i tillegg hjelpes de på vei av bølgebevegelser i slimhinnen i egglederen .

I noen tifeller utsettes unghøns for leggenød ( får ikke verpet ut egget ) ,det kan være at egget er for stort ,to egg på en gang , høna er ikke klar for verping( oppvepings stress ) osv ..Så årsakene kan være flere .

Det du som oftest ser er ei høne som er blodig og ille tilredt bak ( da er det allerede gått galt ) og høna går da gjerne med vrengt kloakk ( kloakkprolaps ) .

Høner viser sjelden svakhet før det er for seint derfor er det  ofte vi oppdager slike ting noe seint ..

Det du først må gjøre er å få renset og vasket høna bak slik at du kan se hvor stor skaden er på hønas kloakk .

Er det slik at kloakken er helt vrengt er det beste middelet avliving til det beste for dyret .

Å få ei høne frisk av prolaps er vanskelig da kloakken gjerne vrenges på nytt når neste egg verpes ut eller høna må få ut avføringen og skaden oppstår på nytt ( det er en smertefull tilstand for dyret ).

Det vi skal / må huske på er at hønas kloakk er løst bundet til indre organer , den er uten hud og har store bløte slimhinner innvendig . Ved kloakkprolaps skades ofte slimhinnene og det oppstår store sår / rifter i disse hinnene .

Her er det lett å tro at det er kun å dytte kloakken på plass igjen så ordner kroppen selv resten .. Slik er det ikke . Denne prosessen vi utsetter dyret for er svært smertefullt og ingenting kan rettferdiggjøre at høna går igjennom slike prøvelser . Da er det avliving som er det mest humane vi kan gjøre for det uheldige dyret .

Faren for infeksjon og egglederbetennelse er også stor når kloakken er kommet ut .

Har imidletid høna egget intakt innvendig men ikke greier å få det ut ved egen hjelp ( det kalles leggenød ) kan du hjelpe .

Sett høna i eget egnet bur i varmt og lunt miljø , smør høna godt inn bak med matolje ( gjerne inni kloakken hvis du får det til ) og se om dette kan få høna til å verpe ut egget .

Noen ganger kan et vannbad med godt temperert vann også få høna til å verpe ut egget .  Det varme vannet vil få hønas muskelatur til å slappe av og ikke være anspent på grunn av smertene leggenød vil gi . Oljen høna får tilført i kloakken vil gi en glatt beskyttende hinne slik at høna får ut egget i hel tilstand .

Det er en myte å tro at tilførsel av kalsium vil hjelpe høna i denne situasjonen men det har ingen sammenheng med tilstanden .

Viktig at høna får ro rundt seg og ikke behøver å forholde seg til flokkmedlemmer . 

Skallkjertelen er 8 -10 cm lang og det latinske navnet på dette organet er( UTERUS = LIVMOR )  . Skallkjertelen er poseformet og litt rynket når den ikke inneholder et egg , men strukket ut og glattet ut når egget er tilstede .Det er i denne kjertelen skallet blir dannet .

Eggskallet har som kjent en svært innviklet struktur .Det er derfor ikke uventet at egget tilbringer omtrent 20 timer i skallkjertelen .Det tar imidlertid 5 timer før selve skalldannelsen begynner .

Iløpet av denne tiden pumper skallkjertelen omtrent 15 gr vann og ulike salter inn i eggehviten ,noe som får denne til å svelle vesentlig .Så kommer selve skalldannelsen som varer i rundt 15 timer og ofte skjer om natta .Hvert 15 minutt av denne perioden blir det lagt en mengde kalsium på eggskallet som tilsvarer hele blodets innhold .

Tilsammen  går omtrent 2 -2,5 gr kalsium på hvert egg . Dette kalsiumet må komme fra en kalsiumkilde , og her har høna to muligheter til rådighet , foret og skjelettet .Ei høne som produserer egg har behov for 25 % mer kalsium enn ei høne som ikke legger egg .

Normalt kan fuglen suge opp kalsiumet fra tarmen like fort som det avleirer seg i eggskallet . D- vitamin er viktig for opptaket av kalsium .

Hvis kalsiumnivået i foret er utilstrekkelig eller utilgjengelig vil høna ta kalsium fra skjelettet  .Dersom høna får for lite kalsium over lengre tid , vil den tappe skjelettet og stå i fare for å bli beinskjør . Hos våre rasehøns er for lite kalsium et relativt sjeldent problem da de fleste raser vi holder har verpepauser gjennom året og i den tiden igjen opparbeider et lager med kalsium .

Vi kan noen ganger oppleve at skallkjertelen ikke fungerer og høna legger da det vi kaller for skinn egg ( egg uten skall ) .Ofte er dette et fenomen som opptrer hos unghøns og vil da gå over etter en kort periode .

Skinnegg kan også legges hvis skallkjertelen ikke fungerer på grunn av sykdom ( egglederbetennelse og egg drop syndrom ) . Skinnegg kan også opptre på slutten av en verpe periode hvor høna går over i myting ( fjærskifte ) .

Høna har to blindtarmer og disse tømmes for innhold 1 -2 ganger pr døgn . Endel ferske hønseeiere blir litt forvirret av dette og tror da at hønene har fått diare da innholdet er tyntflytende og lukter sterkt .

Dette er helt naturlig med andre ord og ikke noe å bekymre seg over . Blindtarmene har som oppgave å suge opp fettsyrer , vann og salter og dessuten er blindtarmene viktige for den bakterielle nedbrytningen av fibrer .

Fjørfe kan også infiseres av blintarmsorm og som navnet sier lever den i hønas blintarmer , dette kan også gi diare og dårlig fuksjon av blindtarmene så fjørfe bør orm/ markbehandles 1 -2 ganger pr år .

Fjørfe kan rammes av blindtarms koksidiose og det første man da observere er dyr som sturer , sitter apatiske med rufsete fjørdrakt og avføringen vil ofte inneholde noe  blod .

Kosidiose krever øyeblikkelig behandling ellers vil den raskt ta livet av individer av samme flokk  da kosidiose er smittsomt via avføring .

Fjørfe har mulighet til å danne fett fra karbohydrater og lagre dette i leveren i mye større grad enn det som er vanlig hos pattedyr .

Hos endel verpehøner blir fettmengden som er lagret i leveren svært stor og leveren blir dermed så skjør at den hos enkelte dyr tilslutt sprekker og man finner da høna død uten noen åpenbar grunn . .

Ofte ser man at høna er blek og med en blodfattig kam rett før døden inntreffer og dette kommer av da at høna forblør innvendig på grunn av sprukket lever .

En vet selv ikke idag riktig hvilke faktorer som utløser den omfattende fettlagringen i leveren ,men generell fedme , stress , høy romtemperatur , lite aktivitet og mangel på mineralet Selen og antioksidanter ser ut til å være en medvirkende årsak til leverbrist på grunn av fettlever .

Ved å åpne dyret å ta leveren nærmere i øyesyn så oppdager du en lever som er forstørret og lys på farge . Leveren er normalt nokså liten og helt mørk i fargen .

De fleste fugler har en kjertel på oversiden av halefestet . Denne kjertelen skiller ut et fettholdig sekret som de bruker til å rense hud og fjær samt gjøre fjærdrakten vannavstøtende .

Hos hønsefuglene er utmunningen av denne kjertelen merket med en liten ,vorteaktig hudannelse ( papill ) .

Sporer er en utvekst fra beinvevet ( tibiotarsus ) som har et lag av hud over seg .Haner av høns , kalkun og tildels fasaner utvikler lange sporer men hos høner er det sjeldent de har en vesentlig størrelse .

Hos hanen vokser sporen ca 1 cm pr år til 6 cm lengde ( de kan brukes til å aldersbestemme dyret de første 6 leveår ) .

Sporen er et effektivt våpen mot fiender og i kampen om reviret .  Det hender at denne sporen blir for lang eller vokser slik at den er til plage for dyret selv og bør da justeres .

Du kan da enten vri den av inne ved festet ( vekstpunktet er forsynt med nerver og blodårer  og selvfølgelig svært følsomt ) . Du kan også bruke en kraftig tang å kutte sporen inn men husk da å file bort den skarpe kanten som blir etter klippingen av sporen .

Det lønner seg og være to personer når dette skal gjøres hvor den ene holder dyret mens den andre klipper eller vrir av sporen .

Undersøk at vekstpunktet forblir uskadet hvis du velger å bruke denne metoden . Noen haner kan bli halt noen dager da blottleggingen av det følsomme vekstpunktet kan gi hanen ubehag .Det skal alltid vurderes om sporen behøver å fjernes eller om avkorting er nok da sporen er en naturlig utvekst hos dyret .

Huden på beina har normalt et rutete , skjellaktig mønster . Dette er områder med sterkt forhornet overhud som danner flak .Disse flakene kan flasse av særlig hos eldre dyr .

Noe som kan ramme denne huden spesielt er det vi kaller " kalkbein" . Det er en midd som angriper dyret og graver seg innunder denne huden hvor den formerer seg og legger igjen et hvitt kalkaktig belegg som gir dyret sterkt ubehag både i form av kløe og halthet .

Kalkbeinsmidden må fjernes enten med veterinærmedisin eller andre godkjente metoder .

Under ingen omstendighet bør man plukke vekk de løse flakene eller klumpene som midden etterlater seg .

Det vil gi dyret opplevelse av smerter ( og medfører åpne sår ) da de også er utstyrt med nerver nedover beina .

Høner og haner har støtdempende puter på undersiden av foten . Den har samme struktur og funksjon som tråputene hos pattedyr .

Dersom denne huden blir skadd ( sår , rifter osv ) kan det bli infeksjon i denne puten og det danner seg smertefulle klumper av en osteaktig masse inni tråputen .

 Denne tilstanden kalles ofte for " bumlefoot " og medfører smerter og halthet hos dyret . Denne tilstanden skal det kun være kompetente personer som gjør noe med , det vil si at det krever veterinærbehandling av dyret da det kirurgiske inngrepet vil kreve bedøvelse og smertebehandling .

Tråputene kan også rammes av sviskader på grunn av fuktig og skittent underlag og disse sårene som da dannes under foten er smertefulle .

Det er da viktig å rense såret med desinfiserende veske og sørge for at dyrene går på et tørt og reint underlag .