Kalkun, Meleagris gallopavo, er en stor fugleart med naturlig leveområde i Mellom -Amerika og Nord- Amerika og er den tyngste medlemmet av ordnen Galliformes, hønsefugler.

Dette er en frittlevende art, men er òg den arten kjent som «tamkalkun», eller kalkun avlet fram til fjørfe. Det var en sørmeksikansk underart av kalkun som var stamformen til tamkalkunen.

Voksne ville kalkuner har lange rødgule til grågrøne bein og ein mørk kropp. Hannen har et stort, fjørløst, rødlig hode og rød hals, og røde kjøttfulle hakelapper som henger fra undersiden av nebbet.

Hodet har kjøttfulle utvekster, og særlig en kjøttfull utvekst som henger fra oversiden av nebbet som utvides ved opphisselse hos hannfuglen. Når denne blir fylt med blod, kan de nesten skjule øynene og nebbet. Hver fot har tre kraftige tær , og hannfugler har en spore på baksida av hvert bein.

Kalkun har en lang, mørk, vifteforma hale og skinnende bronsefarga vinger. Som med mange andre arter av Galliformes, viser kalkun sterk kjønnsmormifisme.

Hannfuglen er vesentlig større enn hua, og fjøra hos hannen har område med iriserande rødt, lilla, grønt, og fargenyanser i kobber, bronse og gull. Fjørene på hufuglene er generelt mindre fargerike, i nyanser av brunt og grått.

Parasitter kan svekke fargene hos begge kjønn, og hos hannfugler kan fargene tjene som et signal på helse.Kalkunen har 5000-6000 fjør. Handsvingfjørene har hvite flekker. Halefjørene har lik lengde hos voksne fugler, men har ulike lengder hos ungfugler.

Hannene har vanligvis «skjegg», en dusk av grove hårliknende fjør som vokser ut fra midten av brystet. Dusken er i gjennomsnitt 23 cm i lengde. I noen stammer har 10 til 20 prosent av huene slike dusker, i regelen kortere og tynnere enn hos hannene.

Den voksne hannen veier normalt 5-11 kg, og måler 100-125 cm. Voksne hufugler er vanligvis mye mindre, fra 3 til 5,4 kg og er 76-95 cm i lengde. Vingespennet varierer fra 1,25 til 1,44 m. Den største individet en kjenner av vill kalkun var 17,2 kg.

Bronsekalkun er den tamkalkunen som har eksistert lengst i Norge. Den fantes her i landet allerede på 1700-tallet, og det fantes offentlige avlsstasjoner for bronsekalkun fra 1920 og til utpå 1960-tallet. I motsetning til andre kommersielle raser er bronsekalkunen fremdeles i stand til å formere seg naturlig, og kalkunhøna kan legge opptil 70 egg per år.

I dag er bronsekalkunen lite utbredt i Norge, og de fleste individene stammer fra samme oppdretter. Det har blitt satt igang et registreringsarbeid i 2001 med tanke på et eventuelt bevaringstiltak.

Kalkuner er store fugler og dette må det tas hensyn til når det kommer til plass . Kalkun passer best i egen flokk da hannen kan være av den territoriale typen i paringstia .

Bronsekalkuner ruger fint ut sine egne kyllinger og begge er påpasselige og gode foreldre . Hua lager seg gjerne ei grop hvor hun legger eggene sine og ruger disse i 28 dager før klekking .

Skal du maskin ruge egg så vær oppmerksom på at kalkunkyllinger er noe seinere til å oppfatte hvor mat / vann er så noen hønsekyllinger sammen med dem som helt små er å foretrekke , da skjønner kalkunkyllingene dette fort . Det er fullt mulig å fostre kakunkyllinger uten andre arter men de trenger da en stimuli som vekker appetitten hos dem .

Kalkun kan fint gå på hønsefor men unngå for tilsatt narasin . ..Dette er giftig for kalkuner . Ellers setter de pris på endel forskjellig grønt , korn , frø og noe animalsk tilskudd .

Kalkuner er hardføre fugler og kan fint holdes ute året rundt . Det forutsetter da at volieren har tett tak og skjul for vær og vind  og plasseres gjerne i halvskygge.

Vagler bør ikke festes for høyt da kalkuner må ha en god landingsplass foran vaglen .

Kalkun kan bli nokså tamme og tar villig vekk snadder fra hånden din .. Som ved alle fugler så la kalkunen bestemme og tilliten bygges litt over tid .

Kalkuner kan holdes løse men i og med at dette er en vandrer fugl kan de vandre over lange avstander på overraskende kort tid så skikkelig inngjerding bør det da være så de ikke havner på villspor .