FJÆRDRAKTEN ..
Høns som vi kjenner idag har en lang historie og fjørfe har utviklet seg fra dinosaurenes tid noe usikkerhet rundt dette hvor vitenskapen enda ikke ha landet på et konkluderende svar eller fasit .
Forskerne mener at fjærdrakten til dagens fjørfe har utviklet seg fra dinosaurenes skall.
Dinosaurenes skall hadde i sin tid samme misjon som fuglenes fjærdrakt , nemlig å gi beskyttelse mot miljøet .
Fjærene beskytter sarte dyr mot sol, snø og regn, og har en formidabel evne som gjennom luftlommer holder fuglen varm, slik at fuglen tåler kulde og svært lave tempraturer.
Det finnes tre typer fjær (dun, dekkfjær og vingefjær),
alle disse har sine forskjellige funksjoner.
Dunfjær ligger innerst mot huden å isolerer, dun er ofte farget og veldig myk i sin struktur.
Dunfjærene felles svært sjelden,
eller ikke i det hele tatt.
Over ligger dekkfjærene å disse er de mest fargerike, dekkefjærene dekker kroppen, vinger og hale og gir fuglen beskyttelse mot tøft vær. Når
fuglen mister fjær er det disse fjærene som felles.
Flyvefjær sitter på vinger og hale, og de skjulte vingefjærene er som våre fingre.
Klippes disse fem "fingerfjærene" mister
fuglen evnen til å fly.
Fargene på fjærne skyldes pigmenter (kjemiske flekker), eller fysiske egenskaper som strukturen i fjærene.
I utgangspunktet har fuglen tre farger, melanin (svart, brun og grå), karotenoider (rød og gul) og porfyrin (rød, brun og noen grønnfarger).
Melanin forbedrer
og forhindrer felling.
På mange store raser er fjætuppene svarte noe som skyldes nettopp melanin.
Blå (er den mest grønnaktige), hvit og de mest skimrende komplekse mønstrene,
og refleksene dannes i fjærenes mikro cellestruktur.
Disse fjærene har egentlig ikke noen farge og har dette mønsteret så lenge fjærens struktur er inntakt.
HVORDAN VOKSER FJÆR ?
En fuglefjær er en horndannelse akkurat som en menneskenegl. Resultatet er bare en tanke mer avansert.
Fjæren består av et tykt skaft som det går et stort antall fjærstråler ut fra. Disse har igjen mange bistråler. På dekkfjærene, svingfjærene og styrefjærene er bistrålene utstyrt med mikroskopiske kroker som låser strålene sammen og gir fjæren en sammenhengende flate. Når en fugl pusser fjærene, er det blant annet for å låse sammen bistråler som ikke lenger henger sammen. En opptelling av svingfjærer hos traner har vist at hver side av fjæren har rundt 650 fjærstråler, og at hver av disse har ca. 600 par bistråler. En eneste tranefjær består altså av omkring én komma fem millioner bistråler.
Fjærene vokser frem fra små vortelignende topper, såkalte papiller, i fugleskinnet, og byggematerialet er hornstoffet keratin. En fuglefjær er altså ingen levende struktur. Men fuglen kan bevege fjæren ved hjelp av små muskler rundt fjærsekken som holder fjæren fast til skinnet. Fugler flest skifter fjær minst en gang i året, og de nye fjærene vokser ut av de samme papillene.
DE FORSKJELLIGE FJÆRTYPENE .
Fuglene har mange fjærtyper
-
Dekkfjær lager et tett dekkende lag omkring kroppen.
-
Dunfjær er små fjær som sitter under dekkfjerene og gir en varmeisolerende virkning.
-
Svingfjær er lange kraftige fjær på vingene, som danner én sammenhengende bæreflate.
-
Styrefjær sitter på fuglens hale og bedrer manøvreringsevnen.
-
Trådfjær er små fjær med få stråler like ved dekkfjærene. Hva de brukes til, er uklart
MYTINGEN ( FJÆRFELLING ).
Vanligvis om høsten starter hønenes mytingsperiode der hønene skifter hele sin fjærdrakt, under denne tiden vil gjerne eggleggingen opphøre .
Noen høner derimot fortsetter å legge sine egg og bruker svært lang tid på mytingen, disse hønene myter oftere og lenger enn sine artsfrender å går for å være "dårligere" eggleggere
enn høns som feller mer konsentrert.
Ungfuglene feller ofte sine fjær ved 12-14 mnd alder første gang.
Jo lenger tid før første myting inntrer jo bedre verpehøns
viser forskningen.
Fjærene som kommer ut er blanke og friske i sin farge og vil være av en tykkere kvalitet.
Mytingen av fjærene skjer etter et visst mønster, først
hode/hals, så kropp/-vingefjær og til slutt halefjærene.
Det viktigeste for oss som holder høns er egentlig ikke om de feller fjær tidlig eller seint men hvordan hønsene
har det under mytingen.
Det som er viktig i forhold til dette er at fuglene får det de trenger i denne perioden.
Å gi dem tilskudd av vitaminer, hvete, havre eller andre feite kornslag
under denne perioden gjør mytingen mindre stressende for våre høns samt at hønene ikke avmagres i denne viktige perioden hvert år.
Å gi hønene litt lenger
dager på høsten gjør at de spiser mer og samtidig kan gå inn i sin sårt tiltrengte hvile som vintermånedene skal gi dem.
At våre høns har denne hviletiden, gir
oss sterkere høner som lever lenger og gleder oss med egg i mange år.
MYTING OG VERPE EVNE
Det som mange ikke tenker over er at for hver gang høna går igjennom sin hovedmytingperiode vil verpingen av antall egg pr år gå ned med 15 % .
Så det er da viktig å tenke på akkurat dette når man skal velge seg ut en rase . Hvis egg er en av de kriteriene som er viktige når du anskaffer deg høner så er ikke en dverg rase noe godt valg . Dverghøns er som oftest periode verpere og gode klukkhøner .
En rase av landhøns type vil være et godt valg i så måte ( Jærhøns, Italiener , Minorka ,dansk land osv ) .
Kombinasjonsrasene kan også være aktuelle men generelt begynner verpingen noe seinere på disse rasene , men husk da på at verpeperioden vil være
av kortere varighet frem mot myting ( første myting inntreffer ved 12-14 mnd alder ) .
Tenk over hva du forventer deg før valget av rase faller på plass . En rase som da i utgangspunktet legger egg i perioder eller et relativt lavt antall egg pr år vil også gå ned ca 15 % for hver myting .
Myting er ikke noe vi som hønseeiere kan gjøre noe med så velg med omhu hvis du ønsker deg egg .. år etter år 🙂
HØNA SPISER FJÆR ..
Det hender vi ser at hønene spiser fjær som andre flokkmedlemmer har felt . Forklaringen er nokså enkel ..
Fjær består av stoffet keratin ( et protein ) og i noen tilfeller spesielt under myting kan hønene ha et økt behov for protein hvis ikke hønseforet de får har nok protein .
Så høna sper ganske enkelt på med protein i det hun finner spiselig . Så dette er naturlig adferd .
Vi ser også i noen tilfeller fjærnapping hvor fjæren også spises .. Det er en usunn adferd og kan tyde på ubalanse i flokken , stress , for lite sysselsetting osv .