Fjærlus (Menoponidae) er en hudparasitt som lever på fugler. Den tilhører de lus som har bitende munndeler og får næring ved å gnage (spise av) fjær, ((hud)) og hudsekret.

  Ved hvert "hamskifte" suger hønselus / fjærlus blod  og dette må de ha for å utvikles til voksne lus .

Noen arter kan angripe eller irritere mennesker.

Liv og utvikling

Fjærlus / hønselus er ørsmå vingeløse insekter, omkring 1–6 mm lange, som lever i fjærdrakten til ulike fuglearter. De ulike artene er knyttet til noen få, eller ofte til et bestemte vertsdyr. Hodet har en framoverrettet trekantet form, og er ikke særlig smalere enn kroppen.

Antennene er korte, trådformet, med 3–5 ledd. Noen har antydning til køller på antennene. Øynene er redusert og de mangler punktøyne. Kroppen er vanligvis lys i fargen, ofte i en blek brunlig farge. Bakkroppen er ovalt spiss bakover. Beina er generelt korte og tykke og har to kraftige klør ytterst på foten.

Eggene legges langt nede i fjærdrakten, tett inntil huden. Hunnen kan legge mellom 50 og 100 egg. Nymfene må gjennom 3 hudskift, og lever av fjær, hud og hudsekret og  blod ( det er hunnlusa som suger blod for å kunne legge egg ).

Lus har ufullstenidg forvandling, det vil si at utviklingen fra egg til voksen skjer gradvis. De mangler et puppestadium(metamorfose). Utviklingen fra egg til voksen (imago) tar det bare 3-4 uker ved en gunstig temperatur.

Sykdomsspredere

Noen arter fjærlus kan være bærere av sykdommer. Generelt svekker de fjærdrakten til vertsfuglen, og kan være indirekte årsak til sår og betennelser dersom verten klør seg mye og fuglene kan bli anemiske på grunn av blodtapet hvis lusenen har fått etablere seg .. Åpne sår trekker ofte til seg andre insekter. Ellers kan de spre enkelte parasittiske ormer.

Utbredelse

Fuglelopper(Ceratophyllus gallinae) finnes i fuglereir med tørt reirklima som i fuglekasser, under takstein, i ventiler i veggen. De er vanlige over hele landet i reir til mange ulike fuglearter. Loppene kan også finnes i hønsehus og kalles derfor for hønselopper.

Kjennetegn

Lopper er små insekter som er sterkt tilpasset et parasittisk levevis. Hode, forbryst og andre kroppsledd kan ha kraftige kammer, dvs. rekker av omdannete hår, som brukes til å holde loppa fast i vertsdyrets fjær eller pels. Fugleloppa er brunsvart, 2-3 mm lang og sterkt sammentrykt fra sidene. Antennene er korte og kan legges inn i fordypninger på hodet. Lopper mangler vinger. Tredje beinpar er kraftige hoppebein som gjør at loppene kan hoppe opptil 30 cm. Munndelene er korte, tynne sugeredskaper. Larvene er gulhvite av farge, opptil 5 mm lange, uten ben og med en brun hodekapsel. Larvene har rekker med spredte lange hår langs kroppen.

Livssyklus

Fugleloppa formerer seg om våren og legger egg i fuglereir. Fra eggene klekkes larver. Larvene suger ikke blod, men livnærer seg på organisk materiale som finnes i reiret, bl.a. ekskrementene med ufordøyd blod fra de voksne loppene. Larvene forpupper seg i en kokong som er spunnet fast i reirmaterialet, og utvikler seg til ferdige lopper i løpet av sommeren eller høsten. De overvintrer som voksen loppe inne i kokongen. Neste vår, fra mars til juni, kryper loppene ut av kokongen og mot inngangen til reiret, og står klare til å ta spranget over på en fuglevert som måtte dukke opp. Loppene hopper mot fugler, mennesker, katter, hunder og andre som forstyrrer reirplassen. Lopper som bommer på vertsdyret vil havne på bakken under reiret, hvor de fortsetter å vente på et vertsdyr. Slike lopper kan angripe på beina til mennesker. Katter og hunder får ofte fuglelopper på seg og tar dem med inn i huset. Her kravler loppene av dyret og kan angripe mennesker.

Hvis det ikke kommer en ny fugl til reiret vil loppene spre seg i omgivelsene. De kan vandre opp og ned trestammer og husvegger. De vil også kunne komme inn i hus gjennom ventiler og vinduer.

Fugleloppene kan ikke formere seg på menneskeblod, og innendørs i bolighus dør de etter høyst 1-2 uker. Inneklimaet er rett og slett for tørt for loppene. I uoppvarmede hytter med høy luftfuktighet kan nok loppene overleve innendørs i lengre tid.

Bekjempelse

I mange tilfeller har man fått loppene på seg etter en tur i skog og mark, eller de har kommet inn med kjæledyr som hund og katt. Loppene overlever bare begrenset tid innendørs, og de kan enkelt fjernes ved hjelp av støvsuging.

For å forhindre at fuglelopper kommer inn i hønsehuset fra nærliggende reir, må fjorårets fuglereir oppspores og fjernes. Støvsuging av rommet osv er effektivt for å fjerne lopper som allerede er inne i hønsehusethuset. Lopper i klær og kan også fjernes ved å riste tøyet ( jada vi får loppene på oss ). Sprøyting av hønsehuset har liten hensikt så  rommet må renses på annet vis . Loppemiddelpreparat må brukes på alle fjørfe ved mistanke om loppeangrep .

Årets nye fuglereir fjernes, helst 2-3 uker etter at ungene er fløyet for da er det minst lopper. Reir kan med fordel også fjernes om vinteren før loppene kommer ut av kokongen og blir aktive. Fjerning av reir om våren kan medføre at loppene stikker av under fjerningen, og siden angriper mennesker i mengder. Når reir skal fjernes er det lurt å sprøyte litt med et insektmiddel på reirstedet før fjerningen. Bruk regntøy og hansker slik at loppene preller av og ikke kryper inn under klærne. Ta reiret direkte i en plastpose. Posen med reir må destrueres slik at loppene drepes.

Rød hønsemidd (Dermanyssus gallinae), også kalt rød fuglemidd og duelus, er en blodsugende midd. Den er knyttet til fugler som benytter samme reirplass i flere år, f.eks. gråspurv, stær, bydue, taksvale, låvesvale og tårnseiler. Midden kan gjøre stor skade i hønsebesetninger. Den kan også komme inn i hus og stikke mennesker.

Voksne hønsemidd er ca. 1 mm lange og helt røde når de nylig har sugd blod. Etter hvert blir de litt mindre og mer grå eller sorte i fargen. Hvis de går lenge uten mat, blir de hvitaktige. Som andre midd, har de voksne individene fire par bein. Larvene ligner de voksne, men er mindre og har tre par bein. Nymfene har fire par bein.

Rød hønsemidd må ikke forveksles med brunmidd som ofte kommer inn i hus. Brunmidd setter røde flekker hvis man klemmer de flate, men de suger ikke blod.

Hvordan lever hønsemidd?

Hønsemidden er aktiv hovedsakelig om natta, og oppsøker da vertsfuglene for å suge blod. Om dagen gjemmer de seg for det meste i sprekker i eller nær redet eller overnattingsplassen for fuglen. Her legges også eggene. Hunnen legger opptil 10 egg om gangen. Det kreves et blodmåltid mellom hver eggleggingsperiode.

Larvene tar ikke næring til seg. De to nymfe-stadiene krever et blodmåltid hver for å kunne utvikle seg videre. Utviklingen fra egg til voksen kan om sommeren gjennomføres på 8-10 døgn. Dette vil raskt kunne gi mange individer. Voksne midd kan leve lenge. Ved 5 °C kan de leve opptil 9 måneder uten å suge blod.

Ved mangel på fugleverter kan midden suge blod av bl.a. gnagere, hunder, katter og mennesker. Det er vist at midd som suger blod av mus og kanin kan legge levedyktige egg. Midden kan ikke reprodusere når den suger blod av mennesker.

Fuglemidd i menneskeboliger forekommer som oftest om våren, rundt mai måned. Middene kommer inn i hus fra fuglereder via sprekker i veggen, lufteventiler o.l. De kan spre seg over store deler av huset.

Hvilken skade gjør rød hønsemidd?

Det finnes flere arter av midd som går på fugler, men det er først og fremst rød hønsemidd som angriper mennesker. Denne midden kan også gjøre stor skade i hønsebesetninger.

Mennesker som blir stukket av midden kan få et skabblignende hudutslett som klør voldsomt. Graden på reaksjonen varierer fra person til person. Noen får ingen reaksjon i det hele tatt. Personer som arbeider i infiserte hønsehus kan få mange stikk og dermed oppleve midden som et alvorlig arbeidsmiljøproblem. Når stikkmerker opptrer i forbindelse med funn av rød hønsemidd i bolighus, skal man være oppmerksom på at stikkene også kan skyldes lopper som kommer fra samme rede.

I hønsebesetninger kan hønsemidden medføre redusert dyrevelferd, lavere egglegging, skitne egg (blodflekker) og redusert økonomisk utbytte. Ved store angrep vil hønene bli svært rastløse. Den stadige blodsugingen kan føre til at hønene blir sterkt anemiske (blodfattige) og noen kan dø. Midden er også potensiell vektor for flere virus- og bakteriesykdommer som for eksempel Salmonella ssp. og rødsjukebakterien (Erysipelothrix rusiopa-thiae).

Bekjempelse

Midd som oppdages i boliger kommer vanligvis fra fuglereir i eller i nærheten av boligen. Som første ledd i bekjempelsen bør disse reirene fjernes og området rundt reirstedet sprøytes med et bekjempelsesmiddel. Også rundt områder på utsiden av huset der midden kommer inn, som lufteluker og vinduer, kan det sprøytes et smalt sperrebelte.

Det er vanlig å bruke midler som inneholder pyretrum eller pyretroider. Slike midler får man kjøpt i bl.a. jernvareforetninger og plantesentre. Midden kan være motstandsdyktig mot slike midler, noe som kan vanskeliggjøre bekjempelsen.

Hvis duer stenges ute fra et loftsrom uten at man samtidig fjerner redene og foretar en bekjempelse, kan man oppleve store invasjoner av midden.

Rom med midd bør støvsuges grundig. Fordi midd lever lenge og gjemmer seg bort i sprekker, kan de være vanskelige å bli kvitt. Etter støvsugingen må støvsugerposen destrueres (for eksempel varmebehandles ved over 60 °C). Hønsehus bør generelt ikke sprøytes med bekjempelsesmidler. Slike midler er giftige også for mennesker og det er derfor viktig å begrense bruken.

Hønsemidden suger blod på høna, fortrinnsvis om natten. Mye midd i huset kan uroe og stresse hønene og føre til nedsatt dyrevelferd. I tillegg kan rød hønsemidd påvirke produksjonsøkonomien negativt, for eksempel på grunn av økt arbeidstid, kostnader til bekjempelsesmidler, litt økt fôrforbruk og vasking/nedklassing av egg.

Midden gjemmer seg i sprekker og hulrom i hus og innredning i lysperioden. Det vil variere fra hus til hus hvor stor middbestanden blir og dermed også hvor stort behov det blir for behandling i løpet av et innsett. 

Behandling i løpet av et innsett vil ikke utrydde midden da den legger egg gjemt i sprekker og hulrom som beskytter mot behandlingsmidlene. Å gi legemiddel til høna mot midden er ikke aktuelt fordi de legemidlene da vil overføres til eggene.

1. Silisiumoksid: Silisiumdioksid, SiO2, er det viktigste og mest alminnelige silisiumoksid og en av de mest utbredte kjemiske forbindelser i jordskorpen (f. eks kvarts). Silisiumoksiden er i pulverform og sprøytes ut over hus/innredning. Selv om stoffet ikke er giftig skal egg hentes inn før silisiumoksidet påføres.
2. Baymite: Et legemiddel som inneholder organofosfatet phoxim. Dette kan også sprøytes på innredning/hus mens det er høner i huset. Men egg må hentes inn før sprøyting. Dokumentasjonen på dette stoffet viser at det ikke tas opp av hønene og skilles ut i egg i slikt omfang at eggene blir farlige å spise.

Kalkbeinsmidd